Opplevelser den siste tiden....

Så har det skjedd igjen, jeg har opplevd at jeg ikke kjenner meg selv fullt ut. Lurer på når det skal slutte...eller egentlig vet jeg jo at det ikke slutter før jeg dør. Har nå opplevd at jeg for en gangs skyld faktisk savnet å ha noen ved min side så mye at jeg tenkte at jeg ikke klarte meg alene. Jeg er en einstøing, jeg vet det, og jeg lever godt med det, men når jeg opplevde at Jostein lå der på operasjonsbordet og jeg bare skulle sitte og vente, HELT ALENE.....ja da følte jeg meg for første gang i mitt liv veldig alene. Selvfølgelig klarte jeg meg helt fint.....men jeg savnet altså for første gang i mitt liv en annen ved min side. Det er jo bare en bagatell, men likevel en verdifull opplevelse som jeg nok har lært av til jeg eventuelt skulle havne opp i en lignende situasjon igjen......
Men når jeg satt der og syntes synd på meg selv og egentlig mest synd på den som ble operert så fikk livet et annet perspektiv også. Jeg satt og klaget for meg selv, redd for hva som kunne skje.....og så kommer det da en dame "inn i mitt liv" der og da......hun spør om jeg er pårørende og jeg forteller om hvorfor jeg er der. Så spør jeg henne om hun skal opereres i morgen (fordi jeg ut fra "en viss form for tjuvlytting", hvis man kan kalle det det når en lege tidligere på dagen hadde snakket med dama i samme rom som jeg satt, da hørtes det ut som om de snakket om narkose) og jeg spør altså om hun skal opereres neste dag. Hun ser litt trist på meg og sier: "Nei, ikke alle er så heldige at de kan opereres. Min svulst ligger så vanskelig til at den kan ikke fjernes så jeg er bare til kontroll for å se om den har forandret seg". Jeg beklaget selvfølgelig med en gang....og tenkte i mitt stille sinn......så heldig Jostein er som kan opereres (må bare for ordens skyld si at han ikke er operert for svulst, men noe helt annet. Likevel er han jo heldig). Tenk at jeg der og da faktisk begynte å tenke at han er heldig....enda så risikabelt og skummelt det var.....det er jo ganske fantastisk hva man kan gjøre med en menneskekropp......hvor mye vi kan fikse på når noe ikke fungerer. Og jeg som filosoferer over det meste tenkte i mitt stille sinn at det var nok ikke helt tilfeldig at denne dama tok kontakt med meg.....jeg tror mange møter mellom mennesker er der for å bringe oss videre.......hjelpe oss til å forstå og sette ting i perspektiv......jeg tror ikke bare på tilfeldigheter!
Jeg har på mange måter sykehusskrekk, men ikke verre enn at når jeg føler meg til nytte så er det helt greit å være der......og nå har jeg vært på et sykehus nesten døgnet rundt i en uke uten at skrekken har vist seg......Jeg tror jeg har vært til nytte mesteparten av tiden, en deilig følelse......

Man velger selv.....

Jeg har en livsholdning at man alltid velger selv hvordan man vil at livet skal være.....egentlig en ganske egoistisk holdning vil kanskje mange si, men jeg er ikke enig i det. Jeg tenker at man kan godt ha mye omsorg for andre selv om man også vet å ta vare på seg selv.....og egentlig handler ikke min grunntanke om å bare ta vare på seg selv. Det handler bare om å tenke positivt og se løsninger i stedet for problemer når man møter ting. Jeg har faktisk ofte opplevde folk rundt meg som er kjempegode på å bruke mye tid på akking og klaging (ofte på jobb), men hva får de ut av det....bare bruke mye tid på å forsure seg selv og andre som er i nærheten.....her er jeg ikke tålmodig og har faktisk en kollega som fortalte meg en gang at noen mennesker har behov for å være litt i den verden hvpr man må klage og syte......det har jeg prøvd å forstå, men det er ikke lett. Hva er vitsen? Målet må da være å finne ut hvordan man løser de problemer man står foran og det så fort som mulig og best mulig slik at en selv og andre rundt har det bra :-)
Jeg velger i hvert fall å fortsette å være meg selv, men under utvikling hele tiden....og jeg elsker folk som provoserer meg på mine prinsipper.....da er jeg i utvikling og kan kanskje påføre andre mine positive holdninger ;-) For med en positiv holdning til alt blir hverdagen innholdsrik og god. Men jeg sier ikke at alt er lett her i livet, så overfladisk er jeg så visst ikke. Det er bare grunnholdningen jeg snakker om, grunnholdningen man har når man lever....møter utfordringer.....tar sine valg og står for dem.....
Nyt livet, kjære medmenneske!

Kjærlighetsspråkene....

Kanskje er det nyåret som inspirerer meg til å skrive eller så er det den nye boka mi. I dag utfordres jeg på de ulike kjærlighetsspråkene. Hva er mitt primære kjærlighetsspråk? Det hele handler om ulike måter å meddele kjærligheten på; anerkjennende ord (det å bruke positive ord som anerkjenner den du elsker), gaver (å gi velvalgte gaver som viser at du tenker på ham eller henne), praktiske handlinger (å gjøre noe som du vet at den andre ville like), kvalitetstid (å gi udelt oppmerksomhet til den du elsker) eller fysisk berøring (å gi fysiske kjærtegn som å holde i hånden, kysse, omfavne osv).
Det er ikke lett å velge/ vite hva som er ens primære valg her om man måtte velge ett av disse fem punktene. Men i boka hevder forfatteren at vi alle har ett av disse som primærspråk.....hva er ditt primærspråk?
Jeg valgte fort bort den delen som handlet om gaver, ikke fordi jeg ikke elsker å få gaver, men fordi det ikke er viktig om det andre ikke er på plass. Men så ble det vanskelig å finne ut hva som er mitt primærspråk....kanskje det er årsaken til at det er vanskelig å være kjæresten min...dama vil jo ha i pose og sekk...sukk!!! Anerkjennende ord er viktig, praktiske handlinger også....det er to ting jeg setter stor pris på. Kvalitetstid rommer så mye og jeg hater å ikke være min kjæres midtpunkt når vi er sammen. men utenfysisk berøring blir jeg "borte".....jeg klemmer på og tar på min kjære stadig vekk og liker det tilbake. Hva er så mitt primære kjærlighetsspråk.....jo, hvis jeg måtte velge så er nok ord viktig (jeg som kan endre hele sinnstemningen min bare ved å motta en tekstmelding eller møte et medmenneske tilfeldig på gata....jeg er nok veldig påvirkelig for ord så jeg tror, og jeg sier tror, at anerkjennende ord er det som er mitt primærspråk når det gjelder kjærligheten.
Håper dere som leser dette også setter egne tanker i sving og formidler dette til den dere har kjær, det er jo hele poenget....at man blir kjent med hverandres primære kjærlighetsspråk slik at man tar enda bedre vare på hverandre. Lykke til kjære medmenneske!!!

Nytt år, nye muligheter....

Ja, så er ettertankens tid kommet og jeg setter meg ned og tenker på alle nyttårsløftene vi har som blir brutt gang på gang, men det gjør jo ikke noe. Vi tenker jo hele tiden på å slanke oss, leve sunt, ta bedre vare på hverandre osv osv og det er jo bra....for når vi stadig tenker på det så har vi startet en prosess. Selv har jeg vel på en måte forsonet meg med noen kilo ekstra, men blitt mer opptatt av at kroppen skal fungere og ha det godt. Det er egentlig deilig å ha det sånn, da kan jeg ta en sjokoladebit uten dårlig samvittighet....men ikke misforstå, jeg vil gjerne ha en slank og fin kropp jeg også...det står bare ikke øverst på ønskelista lenger.
Jeg har kjøp meg en ny bok, en bok som jeg skal lese en side av hver dag i 2011. en bok om kjærlighet, en kristen bok, en bok med en bønn hver dag.....det føles godt å ha valgt en slik bok og et slikt innhold for det nye året, så får tiden vise hvor det fører meg hen. Jeg vil nok komme til å sitere fra boka mer enn en gang i året som kommer og i dag refereres det til korinterbrevet: "Så blir de da stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst av dem er kjærligheten. Jag etter kjærligheten.....". Jeg har alltid hatt troen på kjærligheten i alle mennesker, men jeg har også mange ganger kranglet med Gud om dette temaet.
Året vi alle har foran oss er rikt på opplevelser, så blir utfordringen for oss alle hvordan vi vil velge å møte disse opplevelsene......jeg gleder meg i hvert fall og ønsker alle lykke til i sitt møte med alle sine opplevelser. Godt nytt år!!!