Jeg har vært i paradis

Etter en natt i ei veldig god seng så syklet jeg Hammerfest på kryss og tvers og har forelsket meg i stedet. Her er det mye flott natur som jeg gjerne skulle sett enda mer av. Det tar jeg neste gang.
Jeg har fått noen kommentarer på at jeg sykler for lite, ja det er nok noe i det. Men det er jo det som er så deilig, jeg lever fra minutt til minutt. Og jeg gjør som folk her oppe, bruker buss og båt, sosialt er det til og med. Mange av de jeg møter som også er på sykkeltur gjør det samme som meg og noen er på sykkeltur slik vi ofte tenker, sykler hele dagen for å sykle lengst mulig. Der er ikke jeg.
Det fine med å være alene på tur er at jeg nesten ikke trenger diskutere noe med noen. Litt med meg selv bare. Jeg er alene, men ikke mye ensom. Kjenner litt på ensomheten på kveldene når jeg har ligget på hotell, der er folk mer lukket. Mens på camping er alle søkende og snakker med hverandre. I natt var jeg helt alene på en"sydhavsøy", det var helt fantastisk, men klart jeg savner noen å dele slike opplevelser med. Men inntrykkene er så mange så jeg rekker ikke å savne så veldig.
I går var jeg i Hammerfest kirke, den var nydelig inni. Jeg tente et lys for far og Lars, to mennesker som har vært veldig viktige for meg. Det var deilig å sitte der i stillheten og takke Gud for alt det gode som jeg får oppleve.
Jeg var en tur på byfjellet her også, en fin,  bratt, liten tur for så å få nydelig utsikt. Hadde jeg bodd her ville jeg nok tatt mange turer opp dit, ikke helt som Ulvskollen, men en flott tur og bedre utsikt. Jeg slet litt med høyden, spesielt ned igjen, men det gikk greit. En fin sti med rekkverk bortsett fra på toppen.
Jeg føler at jeg får oppleve steder på en helt annen måte når jeg ferierer på denne måten. Jeg kjenner på atmosfæren og kommer i snakk med folk, med lokalbefolkningen som kan fortelle meg ting jeg ellers aldri ville fått vite noe om.
Noe som slår meg her i nord er at det er mange utenlandske. Svenske, tyske, russiske, østeuropeere og mange flere. Hva er det som gjør at de velger å bo så langt nord tro. En ting er i hvert fall helt sikkert, her har folk en annen ro og omsorg og bevissthet for hva de vil nyte. Det skulle vært artig å vite hvor stor prosent av befolkningen som ikke er herfra opprinnelig.
Jeg prata med en mann på min alder, eller litt eldre. Han var fra Akkarfjord på Sørøy. Han hadde vært kokk på ulike båter og sett mye av verden, men alltid kommet tilbake hit. Han sa selv at han var en eventyrer og ikke kokk og det tror jeg på. Han syntes det var synd at jeg skulle dra for han kunne ha vist meg rundt på Sørøya. Det har jeg tro på ville vært flott, det å møte mennesker som har opplevd mye er fasinerende og jeg var nesten fristet til å bli en dag til. Vel jeg valgte å dra videre.
Så må jeg fortelle om paradiset mitt. En øde lang hvit sandstrand som åpenbarte seg for meg der jeg kom syklende på en bilfri veg, nesten bilfri. Bølgene slo innover stranden, jeg gikk fra den ene enden til den andre. Stillhet fra menneskeskapte lyder. Flotte skjell i sanden, men ikke så mange. Gikk der helt alene og bare storkoste meg. Jeg var blitt fortalt at vannet holdt 7  grader og det tror jeg på. Det var forfriskende. På stranda var det et fuglepar med en unge. De kvitret og lagde masse lyd der jeg kom gående. Men de var ikke reddere enn at da jeg gikk tilbake til teltet så fulgte de etter, de ville vel ha kontroll på hvor jeg skulle være. 2 ørner kretset over hodet mitt også, flotte store vingespenn.
Jeg hadde ingen mobilsignaler på denne plassen, ganske deilig, men uvant. Skulle jeg bli syk eller noe ville jeg ikke fått hjelp uten å komme meg til folk, et par kilometer unna. Tenk hvor avhengige vi er av teknologien. Den kan gi oss trygghet. Jeg følte meg ikke utrygg eller redd. Tenkte en kort tanke om at skulle det skje noe så var jeg jo allerede i paradis. Tok meg en oppdagelsesferd på øya på kvelden. Møtte en ung mann som sa jeg måtte gå til sandfjellet, det var det rareste han hadde sett noen gang. Et sandfjell på toppen av en klippe. Landskapet først var nesten som engelsk, fin, ,sti, men man kunne gå hvor man ville.  Ingen trær, bare mose og lyng. Kom på toppen og der lå et bitte lite tjern. Jeg forstyrret tydeligvis roen for noen fugler og de prøvde så godt de kunne å skremme meg bort. Jeg gikk videre og så var jeg plutselig på toppen av sandfjellet. Det var en opplevelse som ikke kan beskrives. Vinden blåser sanden mange meter opp på en fjellklippe og der har den dannet et eget fjell. Det var skummelt og jeg visste ikke da hvor farlig det var å gå i sanden der. Ville jeg rase utfor klippen eller ikke. Det kiler i magen min bare jeg tenker tilbake på den opplevelsen. Jeg torde ikke gå over sandfjellet. I ettertid har jeg blitt fortalt at det ikke er så farlig som jeg trodde, men når jeg skled i sanden så var det skummelt. Barna på øya kjører på ski ned fjellsiden, en fortalte at da han var ung så kjørte han motorsykkel der, skrekk og gru.  En dame fortalte meg i dag at det er gøy å hoppe og danse nedover fjellsiden, men alt dette var jo i fjellsiden. Jeg var på toppen rett opp for klippen og hadde dødd momentant om jeg hadde falt utfor der. Måtte gå på siden og holde meg i noen stenerfor å iikke skli. Vel det gikk bra.
På øya bor det 7 ulike nasjonaliteter, det er 11 barn på skolen så kanskje det er drømmen. 11 barn totalt på en skole. Jeg har nesten 30 i klassen.
I dag morges da jeg kikket ut av teltåpningen så jeg rett på 3 sauer som lurte veldig på hva jeg gjorde der, slik var det på vei tilbake til brygga også. Sauene glodde på meg til jeg var kommet forbi og hvis jeg stoppet så ble de redde.
Jeg stoppet og fotograferte nydelige blomdterenger og plutselig hoppet en hare fram. Brun og fin, men rask nok til at jeg ikke fikk tatt bilde av den. Lurer forresten på hvor disse blomstetengene har blitt av hjemme?
Hammerfest og Sørøya er absolutt et sted jeg vil tilbake til en gang for å oppleve mer av naturen. Men da med fotturer og hotellovernatting.  På nordsida av Sørøya ligger det forresten ei hytte med sengeplass til 3. Jeg var ikke der, men skal det en gang.
Det er rart hvordan man blir påvirket, nå når jeg skriver så tenker jeg finnmarksdialekt uten at jeg kan så mye. Det bare blir sånn. Ellers går det på de språk jeg kan og litt på de jeg ikke kan hele tiden hehe .
Hadde en fin prat med en koselig mann på brygga mens jeg ventet på hurtigruta. Han sa "du e no pina dø mæ tøff som reis aleina, du sku sagt fra i går så sku æ ha blidd mr dæ te Sørøya". Han la ut om hvor flott det er å bo her. Sommer og vinter.
Vel, nå er jeg på hurtigruta igjen, det er bursdag her med gratis kake og kaffe. I hver havn kommer folk på besøk for å få gratis kaffe og kake. Ja slik er livet her langs kysten, hurtigruta er en stor del av livet og hva folk er opptatt av.
I morgen er jeg på Andøy. Der skal jeg sykle rundt hele øya før jeg setter nesa mot Lofoten.
Frem til Andøya skal jeg bare lade opp, være sosial og nyte den roen som alltid er på båten her