lørdag 2. april 2011

En siste hilsen.....

En høvding har forlatt denne verden og han var min far. I den forbindelse skrev jeg ned noen ord som jeg leste opp i begravelsen. Disse ordene vil jeg gjerne dele med dere som leser bloggen min.
"Jeg har lyst til å si litt om hvem far var for meg og dele noen gode minner med dere her og nå. Jeg var kjempeglad i far og utrolig stolt over at akkurat han var faren min. Jeg er så takknemlig for den barndommen han var med på å gi meg.
Jeg var så heldig da jeg var liten for far hadde hjemmekontor, og skulle han ut fikk jeg ofte være med. Jeg tror jeg var en masekopp, men han ble aldri sur (jeg merket det i hvert fall ikke). Jeg var med i skogen, jeg var med når han hentet arbeidsfolkene som jobbet i skogen, jeg satt på kontoret og snuste inn luktene og atmosfæren og jeg kan fortsatt lukke øynene og være tilbake til den tiden. Jeg kan kjenne lukta av våte klær fra arbeidsfolka og lukta av elgbikkja som av og til fikk ligge ved ovnen og tørket pelsen sin.
Jeg var med når han bygde hytta i Tuddal også. Og en gang var jeg med i teltet til heimevernet når de hadde øvelse. Egentlig fikk jeg ikke lov til å være med, men jeg sneik meg ned til teltet på kvelden og stakk hodet inn. Og selvsagt fikk jeg komme inn, far taklet dette også. Jeg fikk hilse på folka og være der litt før far geleidet meg på sin fine, men bestemte måte hjem.
Jeg skjønner ikke helt hvordan far holdt ut maset mitt, men det gjorde han. Jeg fikk til og med mast meg til å være med på jakt, men da var jeg voksen (maset sluttet kanskje den gangen og ikke helt uten grunn). Skyteprøva ble avlagt, ehhh ikke helt etter reglene, men vi hadde en helt fantastisk dag ute i skogen selv om det ikke ble noen elg på oss. Vi gikk ikke langs veier og stier, men opp bratte lier og jeg kan bare huske at det var oppoverbakker. Vi snuste inn naturen og så faktisk flere elger og en av dem kom vi på skuddhold av, men....den overlevde og jeg syntes det var helt greit egentlig. Jeg var ung og sprek, det trodde jeg i hvert fall, men far som da hadde passert 70 viste seg å være veldig mye sprekere enn meg. Kvelden kom, jeg kjørte hjem og sov 14 timer i ett strekk, totalt utslitt. Far sov sin vanlige nattesøvn og var på jakt igjen dagen etter, uten å se til å være sliten i det hele tatt, det sier en del om hvilken kjempekondis og helse han hadde. Jeg håper at jeg i hvert fall har arvet noen av de gode genene.
Far fikk meg alltid til å føle meg akseptert og verdsatt uansett hva galt jeg gjorde. Jeg hadde en livlig fantasi så av og til jugde jeg nok litt. Men far forsvarte meg på en fin måte når noen påstod at jeg jugde. Han sa: "neida hun juger ikke, hun snakker bare romslig"...og den uttalelsen kunne jeg leve godt med.
Jeg må fortelle en annen historie også som viser hvor godt han taklet ting. Anne, venninna mi og jeg var på hytta ved Vassenddammen. Det var sommer og borti 30 grader ute. Husker ikke helt hvor gamle vi var, men vi badet hele dagen. Håndklærne ble våte så vi sprengfyrte i hytta, håndklærne måtte jo tørkes. Far kom og fikk helt sikkert sjokk, men i stedet for å kjefte og mase om at vi ikke kunne fyre så smilte han bare. Og vi forstod jo selvsagt at det ikke var så lurt å fyre, vi erfarte fort at håndklærne tørket raskere i sola.
Far lærte meg mye om medmenneskelighet, om det å møte alle mennesker med et åpent sinn, vi er alle like mye verd. han satte seg ikke ned og snakket belærende med meg om dette, neida, han var bare et godt forbilde. Han snakket alltid godt om andre mennesker, han så alltid det gode i andre (og om han tenkte noe negativt så fikk i hvert fall aldri jeg høre det). Far var ikke feilfri, men han gjorde så godt han kunne, mer kan ingen forlange.
Jeg mener også at far lærte meg noe om det å bevare roen inni meg når det stormer som verst. I min oppvekst var far alltid den rolige, den som alltid oppfordret meg til å finne løsninger i stedet for å se håpløsheten. Jeg kunne være bunn fortvilet over noe, jeg så ingen løsninger, men far bare var der og fikk meg til å tenke selv. han kom aldri med løsningene for meg. Nå opplever jeg at det har blitt min styrke. Takk for at du lærte meg det.
Jeg var minstemann og bortskjemt, jeg vet det. Men det at far alltid støttet meg viser stor romslighet. Han dømte meg aldri. Og jeg involverte far i mitt liv. Jeg tror ikke det var så mange andre som var stolte når foreldrene kom og hentet dem på diskoteket i byen. Jeg var stolt. Stolt når far kom inn på diskoteket og prøvde å danse slik vi danset, han var oppriktig interessert i meg, i vennene mine, i det vi gjorde.
Da far møtte helsemessig motgang nå de siste årene og han mistet deler av sin frihet så ble jeg også lei meg, lei meg for at han ikke lenger var skogens høvding! Men vi snakket sammen om de verdiene som fortsatt var der. Far og jeg har hatt utrolig mange gode samtaler om livet og døden. Vi hadde en egen humor som kanskje få forstod, men den var vår. Vi satte ord på det vi hadde lyst til å dele med hverandre. vi snakket om livet hans, et langt og rikt liv. vi snakket om friheten han satte så stor pris på, friheten til å gjøre det han selv hadde lyst til, farte rundt og danse....spesielt etter at han ble pensjonist. For meg gjorde det godt å dele dette med far. Far hadde det bra på Mo selv om han gjerne skulle vært mer mobil de siste to åra. han fikk bli hjemme nesten helt til det siste.
Nå er far død. Det gjør vondt, veldig vondt. Jeg savner å være i skogen med far, sittende ved et kaffebål. Jeg savner lukten av skog i klærne hans, i håret hans. Jeg savner far. Men sånn er livets gang og jeg er et rikt menneske for jeg har hatt en helt fantastisk far."