En siste hilsen.....

En høvding har forlatt denne verden og han var min far. I den forbindelse skrev jeg ned noen ord som jeg leste opp i begravelsen. Disse ordene vil jeg gjerne dele med dere som leser bloggen min.

"Jeg har lyst til å si litt om hvem far var for meg og dele noen gode minner med dere her og nå. Jeg var kjempeglad i far og utrolig stolt over at akkurat han var faren min. Jeg er så takknemlig for den barndommen han var med på å gi meg.

Jeg var så heldig da jeg var liten for far hadde hjemmekontor, og skulle han ut fikk jeg ofte være med. Jeg tror jeg var en masekopp, men han ble aldri sur (jeg merket det i hvert fall ikke). Jeg var med i skogen, jeg var med når han hentet arbeidsfolkene som jobbet i skogen, jeg satt på kontoret og snuste inn luktene og atmosfæren og jeg kan fortsatt lukke øynene og være tilbake til den tiden. Jeg kan kjenne lukta av våte klær fra arbeidsfolka og lukta av elgbikkja som av og til fikk ligge ved ovnen og tørket pelsen sin.

Jeg var med når han bygde hytta i Tuddal også. Og en gang var jeg med i teltet til heimevernet når de hadde øvelse. Egentlig fikk jeg ikke lov til å være med, men jeg sneik meg ned til teltet på kvelden og stakk hodet inn. Og selvsagt fikk jeg komme inn, far taklet dette også. Jeg fikk hilse på folka og være der litt før far geleidet meg på sin fine, men bestemte måte hjem.

Jeg skjønner ikke helt hvordan far holdt ut maset mitt, men det gjorde han. Jeg fikk til og med mast meg til å være med på jakt, men da var jeg voksen (maset sluttet kanskje den gangen og ikke helt uten grunn). Skyteprøva ble avlagt, ehhh ikke helt etter reglene, men vi hadde en helt fantastisk dag ute i skogen selv om det ikke ble noen elg på oss. Vi gikk ikke langs veier og stier, men opp bratte lier og jeg kan bare huske at det var oppoverbakker. Vi snuste inn naturen og så faktisk flere elger og en av dem kom vi på skuddhold av, men....den overlevde og jeg syntes det var helt greit egentlig. Jeg var ung og sprek, det trodde jeg i hvert fall, men far som da hadde passert 70 viste seg å være veldig mye sprekere enn meg. Kvelden kom, jeg kjørte hjem og sov 14 timer i ett strekk, totalt utslitt. Far sov sin vanlige nattesøvn og var på jakt igjen dagen etter, uten å se til å være sliten i det hele tatt, det sier en del om hvilken kjempekondis og helse han hadde. Jeg håper at jeg i hvert fall har arvet noen av de gode genene.

Far fikk meg alltid til å føle meg akseptert og verdsatt uansett hva galt jeg gjorde. Jeg hadde en livlig fantasi så av og til jugde jeg nok litt. Men far forsvarte meg på en fin måte når noen påstod at jeg jugde. Han sa: "neida hun juger ikke, hun snakker bare romslig"...og den uttalelsen kunne jeg leve godt med.

Jeg må fortelle en annen historie også som viser hvor godt han taklet ting. Anne, venninna mi og jeg var på hytta ved Vassenddammen. Det var sommer og borti 30 grader ute. Husker ikke helt hvor gamle vi var, men vi badet hele dagen. Håndklærne ble våte så vi sprengfyrte i hytta, håndklærne måtte jo tørkes. Far kom og fikk helt sikkert sjokk, men i stedet for å kjefte og mase om at vi ikke kunne fyre så smilte han bare. Og vi forstod jo selvsagt at det ikke var så lurt å fyre, vi erfarte fort at håndklærne tørket raskere i sola.

Far lærte meg mye om medmenneskelighet, om det å møte alle mennesker med et åpent sinn, vi er alle like mye verd. han satte seg ikke ned og snakket belærende med meg om dette, neida, han var bare et godt forbilde. Han snakket alltid godt om andre mennesker, han så alltid det gode i andre (og om han tenkte noe negativt så fikk i hvert fall aldri jeg høre det). Far var ikke feilfri, men han gjorde så godt han kunne, mer kan ingen forlange.

Jeg mener også at far lærte meg noe om det å bevare roen inni meg når det stormer som verst. I min oppvekst var far alltid den rolige, den som alltid oppfordret meg til å finne løsninger i stedet for å se håpløsheten. Jeg kunne være bunn fortvilet over noe, jeg så ingen løsninger, men far bare var der og fikk meg til å tenke selv. han kom aldri med løsningene for meg. Nå opplever jeg at det har blitt min styrke. Takk for at du lærte meg det.

Jeg var minstemann og bortskjemt, jeg vet det. Men det at far alltid støttet meg viser stor romslighet. Han dømte meg aldri. Og jeg involverte far i mitt liv. Jeg tror ikke det var så mange andre som var stolte når foreldrene kom og hentet dem på diskoteket i byen. Jeg var stolt. Stolt når far kom inn på diskoteket og prøvde å danse slik vi danset, han var oppriktig interessert i meg, i vennene mine, i det vi gjorde.

Da far møtte helsemessig motgang nå de siste årene og han mistet deler av sin frihet så ble jeg også lei meg, lei meg for at han ikke lenger var skogens høvding! Men vi snakket sammen om de verdiene som fortsatt var der. Far og jeg har hatt utrolig mange gode samtaler om livet og døden. Vi hadde en egen humor som kanskje få forstod, men den var vår. Vi satte ord på det vi hadde lyst til å dele med hverandre. vi snakket om livet hans, et langt og rikt liv. vi snakket om friheten han satte så stor pris på, friheten til å gjøre det han selv hadde lyst til, farte rundt og danse....spesielt etter at han ble pensjonist. For meg gjorde det godt å dele dette med far. Far hadde det bra på Mo selv om han gjerne skulle vært mer mobil de siste to åra. han fikk bli hjemme nesten helt til det siste.

Nå er far død. Det gjør vondt, veldig vondt. Jeg savner å være i skogen med far, sittende ved et kaffebål. Jeg savner lukten av skog i klærne hans, i håret hans. Jeg savner far. Men sånn er livets gang og jeg er et rikt menneske for jeg har hatt en helt fantastisk far."

Opplevelser den siste tiden....

Så har det skjedd igjen, jeg har opplevd at jeg ikke kjenner meg selv fullt ut. Lurer på når det skal slutte...eller egentlig vet jeg jo at det ikke slutter før jeg dør. Har nå opplevd at jeg for en gangs skyld faktisk savnet å ha noen ved min side så mye at jeg tenkte at jeg ikke klarte meg alene. Jeg er en einstøing, jeg vet det, og jeg lever godt med det, men når jeg opplevde at Jostein lå der på operasjonsbordet og jeg bare skulle sitte og vente, HELT ALENE.....ja da følte jeg meg for første gang i mitt liv veldig alene. Selvfølgelig klarte jeg meg helt fint.....men jeg savnet altså for første gang i mitt liv en annen ved min side. Det er jo bare en bagatell, men likevel en verdifull opplevelse som jeg nok har lært av til jeg eventuelt skulle havne opp i en lignende situasjon igjen......
Men når jeg satt der og syntes synd på meg selv og egentlig mest synd på den som ble operert så fikk livet et annet perspektiv også. Jeg satt og klaget for meg selv, redd for hva som kunne skje.....og så kommer det da en dame "inn i mitt liv" der og da......hun spør om jeg er pårørende og jeg forteller om hvorfor jeg er der. Så spør jeg henne om hun skal opereres i morgen (fordi jeg ut fra "en viss form for tjuvlytting", hvis man kan kalle det det når en lege tidligere på dagen hadde snakket med dama i samme rom som jeg satt, da hørtes det ut som om de snakket om narkose) og jeg spør altså om hun skal opereres neste dag. Hun ser litt trist på meg og sier: "Nei, ikke alle er så heldige at de kan opereres. Min svulst ligger så vanskelig til at den kan ikke fjernes så jeg er bare til kontroll for å se om den har forandret seg". Jeg beklaget selvfølgelig med en gang....og tenkte i mitt stille sinn......så heldig Jostein er som kan opereres (må bare for ordens skyld si at han ikke er operert for svulst, men noe helt annet. Likevel er han jo heldig). Tenk at jeg der og da faktisk begynte å tenke at han er heldig....enda så risikabelt og skummelt det var.....det er jo ganske fantastisk hva man kan gjøre med en menneskekropp......hvor mye vi kan fikse på når noe ikke fungerer. Og jeg som filosoferer over det meste tenkte i mitt stille sinn at det var nok ikke helt tilfeldig at denne dama tok kontakt med meg.....jeg tror mange møter mellom mennesker er der for å bringe oss videre.......hjelpe oss til å forstå og sette ting i perspektiv......jeg tror ikke bare på tilfeldigheter!
Jeg har på mange måter sykehusskrekk, men ikke verre enn at når jeg føler meg til nytte så er det helt greit å være der......og nå har jeg vært på et sykehus nesten døgnet rundt i en uke uten at skrekken har vist seg......Jeg tror jeg har vært til nytte mesteparten av tiden, en deilig følelse......

Man velger selv.....

Jeg har en livsholdning at man alltid velger selv hvordan man vil at livet skal være.....egentlig en ganske egoistisk holdning vil kanskje mange si, men jeg er ikke enig i det. Jeg tenker at man kan godt ha mye omsorg for andre selv om man også vet å ta vare på seg selv.....og egentlig handler ikke min grunntanke om å bare ta vare på seg selv. Det handler bare om å tenke positivt og se løsninger i stedet for problemer når man møter ting. Jeg har faktisk ofte opplevde folk rundt meg som er kjempegode på å bruke mye tid på akking og klaging (ofte på jobb), men hva får de ut av det....bare bruke mye tid på å forsure seg selv og andre som er i nærheten.....her er jeg ikke tålmodig og har faktisk en kollega som fortalte meg en gang at noen mennesker har behov for å være litt i den verden hvpr man må klage og syte......det har jeg prøvd å forstå, men det er ikke lett. Hva er vitsen? Målet må da være å finne ut hvordan man løser de problemer man står foran og det så fort som mulig og best mulig slik at en selv og andre rundt har det bra :-)
Jeg velger i hvert fall å fortsette å være meg selv, men under utvikling hele tiden....og jeg elsker folk som provoserer meg på mine prinsipper.....da er jeg i utvikling og kan kanskje påføre andre mine positive holdninger ;-) For med en positiv holdning til alt blir hverdagen innholdsrik og god. Men jeg sier ikke at alt er lett her i livet, så overfladisk er jeg så visst ikke. Det er bare grunnholdningen jeg snakker om, grunnholdningen man har når man lever....møter utfordringer.....tar sine valg og står for dem.....
Nyt livet, kjære medmenneske!

Kjærlighetsspråkene....

Kanskje er det nyåret som inspirerer meg til å skrive eller så er det den nye boka mi. I dag utfordres jeg på de ulike kjærlighetsspråkene. Hva er mitt primære kjærlighetsspråk? Det hele handler om ulike måter å meddele kjærligheten på; anerkjennende ord (det å bruke positive ord som anerkjenner den du elsker), gaver (å gi velvalgte gaver som viser at du tenker på ham eller henne), praktiske handlinger (å gjøre noe som du vet at den andre ville like), kvalitetstid (å gi udelt oppmerksomhet til den du elsker) eller fysisk berøring (å gi fysiske kjærtegn som å holde i hånden, kysse, omfavne osv).
Det er ikke lett å velge/ vite hva som er ens primære valg her om man måtte velge ett av disse fem punktene. Men i boka hevder forfatteren at vi alle har ett av disse som primærspråk.....hva er ditt primærspråk?
Jeg valgte fort bort den delen som handlet om gaver, ikke fordi jeg ikke elsker å få gaver, men fordi det ikke er viktig om det andre ikke er på plass. Men så ble det vanskelig å finne ut hva som er mitt primærspråk....kanskje det er årsaken til at det er vanskelig å være kjæresten min...dama vil jo ha i pose og sekk...sukk!!! Anerkjennende ord er viktig, praktiske handlinger også....det er to ting jeg setter stor pris på. Kvalitetstid rommer så mye og jeg hater å ikke være min kjæres midtpunkt når vi er sammen. men utenfysisk berøring blir jeg "borte".....jeg klemmer på og tar på min kjære stadig vekk og liker det tilbake. Hva er så mitt primære kjærlighetsspråk.....jo, hvis jeg måtte velge så er nok ord viktig (jeg som kan endre hele sinnstemningen min bare ved å motta en tekstmelding eller møte et medmenneske tilfeldig på gata....jeg er nok veldig påvirkelig for ord så jeg tror, og jeg sier tror, at anerkjennende ord er det som er mitt primærspråk når det gjelder kjærligheten.
Håper dere som leser dette også setter egne tanker i sving og formidler dette til den dere har kjær, det er jo hele poenget....at man blir kjent med hverandres primære kjærlighetsspråk slik at man tar enda bedre vare på hverandre. Lykke til kjære medmenneske!!!

Nytt år, nye muligheter....

Ja, så er ettertankens tid kommet og jeg setter meg ned og tenker på alle nyttårsløftene vi har som blir brutt gang på gang, men det gjør jo ikke noe. Vi tenker jo hele tiden på å slanke oss, leve sunt, ta bedre vare på hverandre osv osv og det er jo bra....for når vi stadig tenker på det så har vi startet en prosess. Selv har jeg vel på en måte forsonet meg med noen kilo ekstra, men blitt mer opptatt av at kroppen skal fungere og ha det godt. Det er egentlig deilig å ha det sånn, da kan jeg ta en sjokoladebit uten dårlig samvittighet....men ikke misforstå, jeg vil gjerne ha en slank og fin kropp jeg også...det står bare ikke øverst på ønskelista lenger.
Jeg har kjøp meg en ny bok, en bok som jeg skal lese en side av hver dag i 2011. en bok om kjærlighet, en kristen bok, en bok med en bønn hver dag.....det føles godt å ha valgt en slik bok og et slikt innhold for det nye året, så får tiden vise hvor det fører meg hen. Jeg vil nok komme til å sitere fra boka mer enn en gang i året som kommer og i dag refereres det til korinterbrevet: "Så blir de da stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst av dem er kjærligheten. Jag etter kjærligheten.....". Jeg har alltid hatt troen på kjærligheten i alle mennesker, men jeg har også mange ganger kranglet med Gud om dette temaet.
Året vi alle har foran oss er rikt på opplevelser, så blir utfordringen for oss alle hvordan vi vil velge å møte disse opplevelsene......jeg gleder meg i hvert fall og ønsker alle lykke til i sitt møte med alle sine opplevelser. Godt nytt år!!!