Om livet....

Jeg er nok ingen typisk blogger, skriver ikke så ofte og har vel sånn sett heller ikke så mye på hjertet. Dagene flyr og for meg er nok livet mer det jeg gjør og samværet med andre. De små magiske øyeblikkene er viktige, ikke bare de som er romantiske, men alle de andre gode øyeblikkene når jeg møter medmenneskers blikk og kroppsspråk. Og selvfølgelig når Noah, mitt barnebarn, kommer ut i gangen hjemme hos han og møter meg med et strålende ansikt og han sier et langt og tydelig "heeeei"...og det for aller første gang. For meg er det magisk. Jeg skulle fortelle om det til en dame jeg jobber med og selv da jeg fortalte om dette så kom stolte og rørende tårer frem. Men hun er bestemor selv og vet hvordan det er. Hadde en god samtale med henne i dag, vi forstod hverandre så utrolig godt.....forstod dette med å blir rørt for hver minste lille ting. Selv hennes mann blir rørt sånn, sa hun (tenk at dere menn også kan vise slike gode følelser).
Vel, poenget mitt er at jeg lever, nyter de øyeblikk som er gode. Jeg nekter å la hverdagens plikter og krav ta overhånd, jeg vil leve, nyte, oppleve, jeg vil elske........livet!

Om huggormer, mygg og andre ufyselige vesener i vår natur

Jeg bare hater alle insekter som alltid må spise på meg ;-( jeg elsker naturen, men mygg, knott, klegg, blinding m.fl. ødelegger så alt for ofte de alnge fine turene innover vidda. Bare tenk deg når du går langt innover vidda og bare har lyst til å kaste klærne for å nyte den gode, varme sola eller et forfriskende bad i en elv eller et lite fjellvann og så oppdager du at myggen har bitt deg allerede før du har rukket å fått av første plagg.....jeg HATER disse insektene!!! For to år siden var vi på fjellet og nøt sommersola og mange deilige bad, da var det ingen inseter som plaget oss. Hvorfor er de her i år???
Jeg tenker at for meg er det helt greit om en del insekter og dyr ryddes bort fra vår natur...og da menerjeg at alle dsse ufyselige slangene kan forsvinne også. Jeg blir så skremt når jeg møter dem på stien...og ikke fortell meg at de forsvinner før meg for det gjør de NEMLIG IKKE. Det er alltid jeg som må gå en lang omveg for å komme videre på min ferd, ormene har nemlig sjelden lst til å flytte på seg :-(
Men likevel drar jeg på turer i skog og mark, jeg nekter nemlig på at disse ufyselige krekene skal få lov til å ta fra meg alle de flotte naturopplevelsene. Og de er det mange av, men de skal jeg dele med dere en annen gang :-)