Opplevelser den siste tiden....

Så har det skjedd igjen, jeg har opplevd at jeg ikke kjenner meg selv fullt ut. Lurer på når det skal slutte...eller egentlig vet jeg jo at det ikke slutter før jeg dør. Har nå opplevd at jeg for en gangs skyld faktisk savnet å ha noen ved min side så mye at jeg tenkte at jeg ikke klarte meg alene. Jeg er en einstøing, jeg vet det, og jeg lever godt med det, men når jeg opplevde at Jostein lå der på operasjonsbordet og jeg bare skulle sitte og vente, HELT ALENE.....ja da følte jeg meg for første gang i mitt liv veldig alene. Selvfølgelig klarte jeg meg helt fint.....men jeg savnet altså for første gang i mitt liv en annen ved min side. Det er jo bare en bagatell, men likevel en verdifull opplevelse som jeg nok har lært av til jeg eventuelt skulle havne opp i en lignende situasjon igjen......
Men når jeg satt der og syntes synd på meg selv og egentlig mest synd på den som ble operert så fikk livet et annet perspektiv også. Jeg satt og klaget for meg selv, redd for hva som kunne skje.....og så kommer det da en dame "inn i mitt liv" der og da......hun spør om jeg er pårørende og jeg forteller om hvorfor jeg er der. Så spør jeg henne om hun skal opereres i morgen (fordi jeg ut fra "en viss form for tjuvlytting", hvis man kan kalle det det når en lege tidligere på dagen hadde snakket med dama i samme rom som jeg satt, da hørtes det ut som om de snakket om narkose) og jeg spør altså om hun skal opereres neste dag. Hun ser litt trist på meg og sier: "Nei, ikke alle er så heldige at de kan opereres. Min svulst ligger så vanskelig til at den kan ikke fjernes så jeg er bare til kontroll for å se om den har forandret seg". Jeg beklaget selvfølgelig med en gang....og tenkte i mitt stille sinn......så heldig Jostein er som kan opereres (må bare for ordens skyld si at han ikke er operert for svulst, men noe helt annet. Likevel er han jo heldig). Tenk at jeg der og da faktisk begynte å tenke at han er heldig....enda så risikabelt og skummelt det var.....det er jo ganske fantastisk hva man kan gjøre med en menneskekropp......hvor mye vi kan fikse på når noe ikke fungerer. Og jeg som filosoferer over det meste tenkte i mitt stille sinn at det var nok ikke helt tilfeldig at denne dama tok kontakt med meg.....jeg tror mange møter mellom mennesker er der for å bringe oss videre.......hjelpe oss til å forstå og sette ting i perspektiv......jeg tror ikke bare på tilfeldigheter!
Jeg har på mange måter sykehusskrekk, men ikke verre enn at når jeg føler meg til nytte så er det helt greit å være der......og nå har jeg vært på et sykehus nesten døgnet rundt i en uke uten at skrekken har vist seg......Jeg tror jeg har vært til nytte mesteparten av tiden, en deilig følelse......