Adventskalender og forventninger...

Det er ganske rart hvordan vi skaper forventninger og gleder oss over små ting i hverdagen. Her om dagen ringte min voksne datter til meg (og jeg kunne se de bedende øynene hennes foran meg), hun lurte på om mamma ville kjøpe inn gaver til pakkekalenderen hennes i år. Kalenderen har hun sydd selv. Gavene kunne hun betale selv bare jeg ville kjøpe og pakke dem inn. Selvfølgelig slo jeg til, dvs. jeg prøvde meg først med at hun hadde en pappa som kunne ta halvparten, men det ville han ikke.....og svak som jeg er for mine barn så ble det til at jeg nå er godt i gang med å handle inn smågaver. Innholdet kan jeg ikke si noe om for da blir jo overraskelsesmomentet borte.....
Men jeg tenker...dette her handler ikke om innholdet i disse små gavene...det handler om forventninger, små hverdagsgleder, om å få være liten av og til selv om man er voksen, men mest av alt så handler dette om noe mye større....det handler om KJÆRLIGHET mellom mor og datter. Jeg trodde ikke det gikk an å elske noen så ubetinget, men det gjør det!!!
Takk for at du er min datter, takk for at du er så utrolig vakker både utenpå og inni deg, takk for at jeg får være en del av ditt liv!!!

Lev ut dine drømmer....

Jeg bare lurer på om det er et hint eller hva som skjer, for nå i helga har jeg vært på to vidt forskjellige konserter, men begge to har gitt meg et hint om å leve ut de drømmer man har til enhver tid. Først opplever jeg Carlos Santana, som til min store overraskelse er en svært dyp og varm person. Jeg kjente lite til han fra før, men du verden for en musiker, men også menneske. "Du er verdifull, bare for den du er". "Verden trenger akkurat deg". "Du trenger ikke være Mor Theresa eller Nelson Mandela eller noen av disse storhetene, du er verdifull for verden". Ord som dette går rett hjem hos meg som vanlig. Og når konserten forøvrig klarte å lokke fram mine følelsestårer fordi stemningen i Vikingeskipet var så utrolig flott, ja da ble selvfølgelig konserten "en høydare". Gitarsolo som ender opp i "Imagine all the people....." og over 6000 mennesker som nynner med, ja det er mer enn jeg kan stå imot.
Vi trenger alle slike opplevelser, vi trenger mennesker rundt oss som sier at vi er verdifulle, vi trenger å høre at vi er til nytte for noen, vi trenger positive tilbakemeldinger.
Og så dro jeg på konsert-foredrag med Lars Monsen og Trine rein. Ja, han Lars lider antkeligvis av for mye energi....men hva gjør det. Han sprudler og sier at man må tørre ta tak i drømmene sine og gjøre noe med det. HJELP!!! Skal jeg leve ut mine drømmer? Jeg som egentlig er ei grå mus som ikke slår ut håret så mye.....men som likevel i lange perioder har gjort nettopp dette...levd ut drømmer. MEN nå har jeg, takket være Monsen, fått troen tilbake og jeg skal planlegge neste drøm. Den settes ut i livet sånn ca.1.april 2013 ;-)
Frem til da skal den planlegges, og som Monsen sa så er planleggingen en stor glede i seg selv. Jeg skal være kjempeegoistisk og bare tenke på meg selv noen uker i 2013......jeg skal leve ut en drøm ;-) Gleder meg allerede .-)
Så til dere som eventuelt leser denne bloggen...vis den til andre....si til andre at de også skal planlegge og leve ut sine drømmer......send dem gjerne til meg så vil jeg være en av de som er positiv og støtter de drømmer det eventuelt måtte være, om noen skulle trenge litt støtte på vegen da. Livet er for kort til at man ikke skal gjøre noen sprø ting innimellom!!!

Om livet....

Jeg er nok ingen typisk blogger, skriver ikke så ofte og har vel sånn sett heller ikke så mye på hjertet. Dagene flyr og for meg er nok livet mer det jeg gjør og samværet med andre. De små magiske øyeblikkene er viktige, ikke bare de som er romantiske, men alle de andre gode øyeblikkene når jeg møter medmenneskers blikk og kroppsspråk. Og selvfølgelig når Noah, mitt barnebarn, kommer ut i gangen hjemme hos han og møter meg med et strålende ansikt og han sier et langt og tydelig "heeeei"...og det for aller første gang. For meg er det magisk. Jeg skulle fortelle om det til en dame jeg jobber med og selv da jeg fortalte om dette så kom stolte og rørende tårer frem. Men hun er bestemor selv og vet hvordan det er. Hadde en god samtale med henne i dag, vi forstod hverandre så utrolig godt.....forstod dette med å blir rørt for hver minste lille ting. Selv hennes mann blir rørt sånn, sa hun (tenk at dere menn også kan vise slike gode følelser).
Vel, poenget mitt er at jeg lever, nyter de øyeblikk som er gode. Jeg nekter å la hverdagens plikter og krav ta overhånd, jeg vil leve, nyte, oppleve, jeg vil elske........livet!

Om huggormer, mygg og andre ufyselige vesener i vår natur

Jeg bare hater alle insekter som alltid må spise på meg ;-( jeg elsker naturen, men mygg, knott, klegg, blinding m.fl. ødelegger så alt for ofte de alnge fine turene innover vidda. Bare tenk deg når du går langt innover vidda og bare har lyst til å kaste klærne for å nyte den gode, varme sola eller et forfriskende bad i en elv eller et lite fjellvann og så oppdager du at myggen har bitt deg allerede før du har rukket å fått av første plagg.....jeg HATER disse insektene!!! For to år siden var vi på fjellet og nøt sommersola og mange deilige bad, da var det ingen inseter som plaget oss. Hvorfor er de her i år???
Jeg tenker at for meg er det helt greit om en del insekter og dyr ryddes bort fra vår natur...og da menerjeg at alle dsse ufyselige slangene kan forsvinne også. Jeg blir så skremt når jeg møter dem på stien...og ikke fortell meg at de forsvinner før meg for det gjør de NEMLIG IKKE. Det er alltid jeg som må gå en lang omveg for å komme videre på min ferd, ormene har nemlig sjelden lst til å flytte på seg :-(
Men likevel drar jeg på turer i skog og mark, jeg nekter nemlig på at disse ufyselige krekene skal få lov til å ta fra meg alle de flotte naturopplevelsene. Og de er det mange av, men de skal jeg dele med dere en annen gang :-)

Jeg liker ikke forandringer...tror jeg.....og litt om sykkeltur

Så har jeg altså kjøpt meg ny spisestue og burde være kjempefornøyd. Det ble stilig og fint...egentlig....bare det at plutselig hadde stua mi blitt så forandret...nesten som å komme inn i en butikk som selger møbler....og sånn vil jo ikke jeg ha det. Hvor ble sjela av? Jeg ønsker meg så absolutt ikke et utstillingshjem helt blottet for personlig preg og sjel, vel...ikke misforstå, jeg er ikke så misfornøyd at jeg kommer til å bytte den ut, må bare venne meg til synet...flytte litt på bilder for jeg har handlet ny skjenk også og så finne ut hvordan jeg nå skal ha det i stua :-) Jeg er nok en person som ikke liker de store forandringene....må vel bare godta at jeg er sånn...kanskje...sukk.... ;-)

Men en annen ting som jeg elsker er å bruke kroppen min og i dag dro jeg på sykkeltur med kjæresten :-) Vi syklet av gårde i vind som nesten stoppet oss på sletta, men den løyet etter hvert. Syklet opp Århusveien til Fossum hovedgård, så Hyniveien og litt på Valebøvegen før vi tok av en grusvei/bomvei som skulle føre oss til Dielsdalen. Den gjorde jo det...etter et utall av oppoverbakker og litt utfor etterpå. Derfra måtte vi trille sykkelen gjennom høyt ugress, over fjell og steiner et lite stykke før vi var på grusveg igjen. Og jammen var det masse oppover der også...puh! men så kom vi til Skotfoss, så på båter som kom ned og opp slusene mens vi koset oss med litt mat. Deretter gikk ferden hjem og jeg disket opp med en skikkelig god biffmiddag ;-) På tross av at det nesten bare var oppoverbakker (:-S) så var turen helt fantastisk og det er så utrolig deilig for kroppen. Jeg elsker å bruke kroppen min!!!

Sommer, sommer, sommer.......

Så har sønnen gifta seg og jeg har startet ferien. Det ble litt sånn, "før og etter bryllupet-tanker", men nå er altså sommerferien i gang for fullt. Sitter på verandaen med pc`n foran meg og "eier tiden", kan jo gjøre nesten helt som jeg selv har lyst til. Passer barnebarnet på dagene og det er jo i utgangspunktet ikke helt frivillig, men det er jo bare koselig og jeg bestemmer jo selv hva vi to skal fylle dagene med. Og jeg elsker han jo....den lille mannen som sjarmerer oss alle, men som er sur og grinete korte øyeblikk....Vi går turer, koser, spiser vannmelon, ler og tuller. Han er skjønn...selvfølgelig....han har jo mitt blod i seg, langt der inne et sted ;-) en deilig følelse!!!
Sommeren er her i Norge for fullt, vinden suser i trærne, det er varmt, vi går på konserter og koser oss med mat ute, vi tar dagene som de kommer, planlegger litt...men tar det meste på sparket....livet smiler til oss. "Love is all around me"......sangen smyger seg ut av radioen som står rett ved meg...ja jeg vet, jeg er et menneske som gledes av slike gode, spesielle øyeblikk. Jeg sa jo at livet er herlig!!!

Halvmaraton.....

Noen ganger hopper jeg i ting som jeg ikke vet utfallet av og denne gangen har jeg virkelig gjort det. Jeg har vært med til Beitostølen et par år på rad og heiet to gutter inn på halvmaraton. Selv har jeg løpt/gått ei mil oppi fjellet (fjellgeita). Men når de andre har vært kjempeslitne har jeg selv følt at jeg bare har vært på en liten tur og ikke kjent på kroppen at jeg har tatt meg helt ut. Så derfor slang jeg ut at jeg ville prøve med på halvmaraton (hvor fikk jeg det fra???)....sukk......og jeg fortalte det til flere her hjemme....da bare MÅTTE jeg jo gjøre det. Jeg startet med friskt mot, god musikk på ørene....8 minutter på kilometeren de første tre kilometerne og så var det nedoverbakke og 5 minutter på kilometeren. Og naturen viste seg fra sin beste side, sol, snø på viddene, vilt og vakkert, og jeg ville få 9 km slakt utforbakke. Det var bare det at når jeg nådde toppen fikk jeg krampe i låret og bak venstre kne.....og det slapp ikke taket....så 5 minutter på kilometeren ble en saga blott. Men jeg kom meg i mål med de smerter som skulle høre til og var kanskje den lykkeligste på Beitostølen denne dagen.
Kvelden kom med øm muskulatur og jeg kunne knapt gå, men danse gikk ganske bra :-)
Søndag skulle vi hjem og godt jeg bare skulle sitte i bilen, for det var et sant mareritt å komme seg ut av bilen :-S
Skulle på kamp på kvelden og det var en opplevelse.....kom meg både opp og ned trapper hehe, men så ut som ei dame på 100 år. I dag merket jeg også at bena ikke var fornøyde, men nå er det litt bedre så i morgen er det sikkert helt bra. Og om ett år har jeg helt sikkert glemt alle vondtene og stiller til start igjen.
Bare bli med alle som leser dette....det er en flott opplevelse for kropp og sjel.